Mitt livs sportsopplevelse

I 1993 var det vel, fikk jeg oppleve Norge slå Polen, og kvalifisere seg til VM i USA. Det var en stor opplevelse, og en viktig begivenhet for Norge. Men den er ubetydelig i dag.
I 2000, det året Lars Tjernås og Drillo styrte Wimbledon skuta, dro vi til London med Gimsøy FK, og på den turen skulle vi få oppleve at Drillo tok sit siste poeng 2-2 mot MU, spise pizza med Tjernås, og ikke minst trene på nabo banen til A laget. Og som da spillende trener i Gimsøy var dette stort. Vi kom også meget tett på stemningen da Sam Hamman solgte Wimbledon til Gjeldsten. Gimsøy kom i medias søkelys da vår Keeper Roy Bjurholt ble spurt av nasjonal engelsk presse om det var kommet "more norwegian to the Dons?". Drillo og Tjernås, Ståle Solbakken, Andreas Lund, Trond Andresen, og Martin Andresen var der på den tiden. Men selv ikke den turen kan måle seg med VM i Oslo.

Å se gutta vinne stafettgull, og slå svensken var stort. Å ha en skikkelig god plass ute i løypa, sammen med sikkert 10000 andre bare på den plassen vi stod, var en kjempeopplevelse. Hele 8 ganger gikk de aktive forbi, og med radio på øret fikk vi med det meste.
For å sikre seg en så god plass måtte vi være tidlig ute, og allerede halv 8 tok vi toget fra Oslo sentrum, på toget var Per og jeg og en masse frivillige som skulle jobbe i anlegget.
Stemningen var enorm, både svensker, dansker, tyskere, sveitsere, og østerikere var rundt oss, og selv om det var mest nordmenn, tror jeg alle følte at de ble heiet fram. I tillegg til Norges gutter, tror jeg Danmark og Australia var de som fikk mest jubel. Da det ble gull var turen fullkommen, trodde vi.
Vi måtte bare få med oss premieutdeling, og dro ned til sentrum, allerede klokka 16.00 var vi der, etter å fått spist og kost oss i skogen. Nede i sentrum var det allerede masse mennesker, og jeg overdriver ikke hvis jeg sier det var ihvertfall 60000 mennesker i spikersuppa rundt 17.30
Klokka 19.00 startet showet, og da var det sikkert 100000 mennesker der, og det bare strømmet på. Når gutta kom på podiet, kjente vi at det var mye mennesker, fordi det ble en slik jordskjelv følelse, selv om jeg aldri har opplevd det, kan jeg tenke meg at det er slik det føles.
Sikkert over 120000 fikk oppleve medaljesermonien, og de norske flaggene vaiet taktfast etter nasjonalsangen. Og da tenkte vi at opplevelsen var fullkommen.
Men da vi skulle gå mot bilen, fikk vi oppleve menneskemassen, for utenfor Stortinget var det helt stappet, med sikkert 30000 mennesker, og hele Karl Johan var full av folk helt til Sentralbane stasjonen. De store folkemassene av glade, jublende, og seiersfeirende ga meg en helt spesiell opplevelse, og hittil min største Sportslige opplevelse.

Heia Norge